Senjafestivalen kom som et friskt pust inn i heimbygda mi i 2010. I 2014 tok man grep og endret profil. Ikke noen suksess, men jeg fikk meg et nytt norsk favorittband og oppdaget en svenske med særpreg.

Kunne sagt mye om de grep som ble tatt. Bare konkluderer med at tiden ikke var moden for disse såkalt kredible artistene en hel helg i min hjembygd.

Vel, jeg bidro med mitt, som konferansier, sammen med musikklegenden Egon Holstad. Faktisk var det sånn at jeg et par ganger var konferansieren som introduserte konferansieren. En tvist som jeg ikke har vært med på før.

Som nevnt, så fikk jeg meg et nytt norsk favorittband i løpet av denne festivalen. Death By Unga Bunga er noe av det tøffeste jeg har hørt live. For et trøkk og for en energi. Sebastian Ulstad Olsen har ikke bare en bra stemme, men en utrolig utstråling på scenen, eller nedenfor scenen når han befinner seg der. Jeg er ikke noe fan av den typiske garasjerocken, men dette likte jeg og har hørt mye på siden.

Den andre store oppdagelsen var svenske Daniel Norgren. En mann som trakterer gitar, stortromme, hihat og skarptromme, med en utrolig stemme. Med seg hadde han en mann på kontrabass. Og for en måte å traktere dette på. Med en groove på noen av låtene som gjorde at ikke en fot sto i ro i teltet.

Andre som må trekkes fram fra helgen er Helldorado. Da et av de andre bandene meldte forfall, stilte de opp til ekstrakonsert. En type indie- og køntrirock, med en meget dyktig og karismatisk vokalist og gitarist i Dag Sindre Vagle og en meget hardtarbeidende Morten Jackman på trommer.

Det stor trekkplasteret skulle være amerikanske John Murry, men det synes jeg i grunnen ble en kjedelig affære.

På fredagens visekveld spilte Torgeir Waldemar, Erlend Ropstad og Erik Lukashaugen.

Waldemar var regnet som up and coming og både den kvelden og i senere tid har han vist at han hører hjemme på øverste hylle hva gjelder visesjangeren.

Ropstad er i samme kategori, men hadde holdt på litt lengre og fått med seg et par nominasjoner til Spellemannsprisen.

Erik Lukashaugen var for meg best denne kvelden. Han har blant annet tonesatt dikt av Hans Børli og Vidar Sandbeck og med et lite band i ryggen leverte han nydelig.

Resten av bandene ble for meg en grå masse.

The Replacable Heads er nordlendinger bosatt i Oslo somspilte punk av den opprinnelige sorten, mens Seven Doors Hotel var mer melodiøse innenfor køntri- og americanasjangeren. Roger Græsberg & The Anti Music Bonanza husker jeg ikke for annet enn et artig navn, mens Gringo Bandido mest huskes for at de måtte avbryte konserten fordi keyboardisten var så full at han rev ned Nordstage-pianoet.

Da var ikke lydmannen fra Gratangen blid…..

Han eide pianoet.

PS!
Festivalen i den formen den opprinnelig var ble aldri den samme etter dette. Det er sikkert mange grunner til at det ble sånn, men jeg orker ikke bruke tid på det.