Av alle ting: Jeg har fått et spørsmål til bloggen:
«Hvorfor har du ikke skrevet om Kiss-konserten du var på?»


Kan hende svaret ligger i det faktum at den som spør nok ikke kommer til å være fornøyd denne bloggposten.

For konklusjonen på en opplevelse som dette er at, ja ja, nå har jeg sett Kiss live.

Eller har man det. Helt ærlig, så kunne det minne mer om fire litt aldrende herrer som hadde kledd seg ut i Kiss-kostymer og spilte Kiss-låter.

Skjønner jo at dette er store happenings for menigheten. Mesteparten av de som var der har sett Kiss hver gang de har vært der og vet hva de får. Nå har de i tillegg fostret opp et par generasjoner med Kiss-fans, så det fylles opp hver gang.

Jeg var aldri Kiss-fan i mine yngre dager. Tror svaret ligger i følgende: Jeg kunne nemlig ikke ha maling i ansiktet, på grunn av eksem. Så jeg fikk ikke være med da Krister, Lars Torbjørn, Jon Einar og Ole Remy hadde Kiss-band på ungdomsskolen. Det var en skikkelig nedtur.

Mitt plaster på såret var at jeg fikk være han på piano i Abba. Sammen med Lone, Laina og Ole Remy. Og vi hadde like høye platåsko som de i Kiss….

Tilbake til Kiss. Ja, de har mye tøft i katalogen. Og en samling av det beste gir en bra setliste. Men jeg tenker at nå får det være nok. Paul Stanley har jo ikke mer stemme igjen. Hver gang han snakket mellom låtene ble det latter, for det var jo nesten bare piping….


Det er show og pyro og heisekraner og røyk og smell og blod og greier, men det har man sett før. Mange ganger. Men når det musikalske ikke henger helt med, så blir det jo litt rare greier.

Jo da, jeg koste meg og jeg var med på allsang når det trengtes og som sagt: Nå har jeg sett Kiss også…

Det viktigste med hele helga var at dette var en helg med kompiser for å hedre den største Kiss-fan av dem alle, Martin Johnsen. Han hadde nok vært der om han var blant oss. Og jeg tror han var der. Det føltes sånn.


Og jeg må jo beklage, Martin, at jeg synes dette var litt parodisk, men jeg vet jo at du også synes at det begynner å synge på siste verset med Kiss.

PS!
Noen ord om oppvarmingsbandet. Raveneye var et positivt bekjentskap. En trio som kjørte rockpakka til fulle. Spilleglede og en gudbenådet sangstemme hos Oli Brown. Har brukt litt tid på å høre på dette bandet fra England og konkluderer med at jeg gjerne kunne dratt på en konsert med dem alene.
Det er da noe….