Jeg skal være så ærlig å innrømme at Alice Cooper ikke har vært sentral i livet mitt, annet enn at jeg har stått og skreket «Poisoooooon åååå ååååh». Konserten i Bukta ble derfor en meget stor overraskelse, i positiv forstand.

Ikke for det, jeg kjenner godt til mannen, gjennom kompiser og en åpen holdning til musikk i oppveksten, men innerst inne, så skulle vel musikken være musikk og ikke alt showet rundt. Men så kommer altså mannen på scenen i Tromsø og viser meg at showet er vel så viktig.

Litt nerdestoff først: Alice Cooper er ikke mannens egentlige navn. Han heter Vincent Damon Furnier og startet BANDET Alice Cooper i 1966. Da bandet ble oppløst i 1975 valgte han å beholde bandnavnet som sitt artistnavn. La meg forresten bare minne om at fyren er 69 år gammel.

Jeg hadde i grunnen ikke så store forventninger til denne konserten. Regnet med at de skulle spille «Poison» og «School’s out», men utover det var det vel mest showet jeg var spent på.

Og det var verdt hele kvelden.

Jeg registrerer av avisen Nordlys kaller det for «Den mest energiske, gøyale konserten som en Bukta-scene har sett noensinne». Jeg skjønner hva de mener. For her var det ikke spart på noe.

Han starter konserten med å dirigere band og publikum. Så kjører de noen runder med klassisk heavy rock, før ha kommer tilbake med blodig legefrakk. Dermed skjønner vi at vi er over i hans mer berømte showdel. Så går det slag i slag. Han blir forvandlet til et tre meter høyt monster. Han kaster rundt på en dokke, før denne dokken vekkes til live og tvangsmedisiner han. Han blir erklært gal og får på seg tvangstrøye.

Til slutt fraktes en svær giljotine inn på scenen og fyren blir halshugd…..

Sånn går no dagan…..

Det er rått, det er tøft og det er høyt. Vel kan nok den gamle mann ikke regnes som smørsanger, men det funker som fy.

Og han har med seg bra folk i bandet. Tre gitarister er kanskje i overkant, men det funker. En av dem er forresten Nita Strauss som spiller som en gudinne, beveger seg som en gudinne og ser ut som en (kanskje litt sliten) gudinne. Hun er den som får råde scenen alene med egen solo, som for øvrig er intro til kveldens største allsang, «Poisoooooon åååå ååååh».

Og så var det trommesolo. Ikke det tøffeste jeg vet, men de paret dette med et slags basskomp, så da ble det også tøft.

Bass, ja. Her må jeg nok komme med litt namedropping. For da jeg og min gode venn Lars Torbjørn satt på Torghuken i Tromsø torsdag og åpnet øldelen av festivalen, satt det en fyr ved siden av som vi kom i prat med. Vi snakket om festival og om små steder å vokse opp på. Han hadde vokst opp i en liten (!?) landsby med 11.000 innbyggere. Vi har vokst opp i Gryllefjord (381 innbyggere per 1.1 2017, i følge Statistisk Sentralbyrå). Han så bilder og ble ikke overraskende betatt av det vakre stedet.

Vi kom inn på Buktafestivalen og jeg spurte om han skulle se noe. Da fortalte han at han skulle spille bass i bandet til Alice Cooper…

Jeg måtte jo naturligvis akutt på do og googlet meg fram til Chuck Garric, som har spilt med Cooper i 15 år og som tidligere har spilt med Ronnie James Dio. Han har nå også sitt eget band, Beasto Blanco.

Hvor tøft var ikke det.

Vel, konserten ble avsluttet av storhiten «School’s out», med innlagte partier fra Pink Floyds «Another Brick In The Wall», Part 2, den med «We don’t need no education».

Flankert av såpebobler ballonger og konfetti ble det en verdig avslutning på festen som Alice, vår kompis Chuck og de andre serverte i Bukta.

Her er setlisten