Jeg synes sånne terningkast er sånn passe greit. Men jeg må bare få lov til å bruke det denne gangen. For dag 2 i Bukta får en klar sekser på terningen.

Først ut fredag var Ane Bruun. Gledet meg til å høre hennes stemme, men fryktet at det skulle bli kjedelig, for mye av det hun har levert er kanskje veldig nedstemt. Jeg tok feil. Et kobbel med dyktige musikere og en enorm stemme gjorde det til en fantastisk start på dagen.

Neste post på programmet var Hedvig Mollestad Trio. Wow! Tung gitarrock med to kvinnelige jazzmusikere i front. Steike som det låter. Mollestad spiller utrolig på gitaren og bassist Ellen Brekken er et grunnfjell på bass og bak sitter Ivar Loe Bjørnstad og holder kompet støtt. Dette vil jeg høre mer av, selv om det nok snart blir pause. For Mollestad sto jo høygravid på scenen….

Var blitt anbefalt å få med meg Union Carbide Productions på hovedscenen etter dette. Dette er et band som har kommet sammen igjen til ære for Bukta, men for meg ble det bare pausefyll. Masse lyd (to basser og tre gitarer som spilte omtrent likt) og en passe uinspirert vokalist, som rett og slett så ut til å kjede seg. Blodfansen var med, resten av Bukta var ikke med.

Da var det bedre på neste konsert: DePress. Her er 80-tallet mitt på en skive. Block To Block heter den og konserten var dette albumet fra start til slutt. Andrej Nebb er sær, men du snakker om å eie en scene. Og det tok av. Spesielt på signaturlåta «Bo Jo Cie Kochom». Ja, såpass at de tok den som ekstranummer også. Kommer mer tilbake til denne konserten.

Jeg har hørt mye om Honningbarna, men jeg har ikke hørt på dem. Det kommer jeg sikkert ikke til gjøre senere, men jeg kommer gjerne til å høre dem live. For en energi og for en sceneutstråling. Jeg ble blåst av banen. Jada, de kjører alt av klisjeer, med stage diving og hele pakka, men det låter tett og tøft i tillegg. Stort pluss til trommis (for øvrig plassert i frontrekken, sammen med de andre) som avsluttet med å crowdsurfe fra scenen og helt bak til lydteltet.

Opplevelsen med Honningbarna gjorde at jeg bestemte meg for å bare puste ut før kveldens headliner, selveste Alice Cooper. Du snakker om å kjøre hele pakka! Det er kanskje det mest komplette showet jeg har sett. Og selv om jeg ikke kjenner min Cooper, som det heter, så kan jeg bare si at dette leverte fra første til siste sekund. Mer om dette senere.