De kalte seg aldri det, men ble av andre kalt for De Nye Gitarkameratene. Det låt i grunnen ganske bra, men ble kjedelig i lengden.

Kurt Nilsen, Espen Lind, Alejandro Fuentes og Askil Holm hadde trommet sammen en sånn supergruppe som herjet rundt et par somre.

Jeg hørte dem på Verdens Ende, i mektige omgivelser, men musikalsk var det ikke så mektig. 90 prosent av dem som var der hadde kommet for å synge Halleluja, og syntes alt annet var en litt kjedelig oppvarming til det.

Et par andre låter var vel så bra. Som for eksempel køntrisangen “Man of Constant Sorrow”. Og hver for seg har jo de fire noen fine svisker av noen låter.

Som Røde Kors-medlem var jeg vakt på denne konserten. Hadde drømmeplassen, med utsyn rett til scenen.