Det er en stund siden jeg skrev på denne bloggen nå, men etter å ha opplevd selveste The Eagles forrige helg, fått det litt på avstand, så kjenner jeg at jeg bare måtte. For dette var stort. 

Allerede da konserten ble annonsert i fjor, så visste jeg at skulle på denne. Dog visste jeg ikke om jeg skulle til København eller Stockholm, men en kjapp melding til Pål i Gryllefjord avgjorde saken fort i svensk favør. For det har blitt en vane at jeg treffer på Pål, Bing, Gunnar, Jarle og flere når det er muligheter for å se store artister live. 

I tillegg så var dette en teambuildingstur for oss i Nordnorsk Svisketrio, før vi legger ut på turne i sommer. Vi fikk øvd oss på å bo tett, velge spisested, veskeshopping, hanskes med snorking, deling av regning og andre ting som man må regne med så tett på hverandre. 

Denne testen besto vi, til tross for at en tredjedel av trioen snorker….

Men så til det vi kom for: The Eagles i Tele2 Arena. Etter spesifikasjonene plass til 40.000 på fotballkamper og 30.000 på konserter. Brakka var full!

Eagles er et band som det har vært en del turbulens rundt. Medlemmer har kommet og gått og  historien om Eagles er jo en bloggserie i seg selv. Men det de linet opp med denne gangen var en glitrende førstelag.

Glenn Frey har jo dessverre gått bort, men er erstattet av sønnen, Deacon. Og det var en fullverdig erstatter, det er det ikke tvil om. Mulig jeg banner i kirka nå, men jeg synes han synger vel så bra som faren gjorde. 

Med seg hadde de også Vince Gill, som for meg var en ukjent mann, men som jeg skjønner er et stort navn innenfor countrymusikken. Og du gode min tid som han funket med denne gjengen. Har sjekket han ut i ettertid og selv om det ikke er min kopp te, så er det kvalitet den mannen leverer. Akkurat som det var kvalitet han leverte sammen med Eagles. 

Konserten åpnet på fineste vis. Alle mann alle i front på scenen og “Seven Bridges Road” seksstemt. Allerede da fikk jeg frysninger og en aldri så liten klump i halsen. Så fulgte de opp med godlåt på godlåt. Alle i sær sine høydepunkter. Som for eksempel da Deacon Frey sang “Take it easy”, introdusert av seg selv, som en hyllest til faren sin og som en takk for at han  får reise med bandet. Avsluttet med et bilde av faren på storskjermen. Ikke et øye var tørt….

Gitarist Joe Walsh er et kapittel for seg selv i Eagles. Han er den med den mest omfattende solokarrieren av medlemmene og fikk også mye rom til å gjøre låter fra denne. Da ble det litt annerledes og de som bare kjenner bandet fra P4 trakk nok litt på skepsisskuldrene sine. Men for et trøkk det er i disse låtene. Og du verden så lekent det er. Live så passer nok disse låtene bedre enn de regulære Eagles-låtene som ofte er “planking” av albumversjonene. Fantastisk “planking”, må vite. 

Bassist Timoth B. Schmit var en liten skuffelse denne kvelden. For da han skulle synge lead, så var det noe pistrete over stemmen hans. Man kan kanskje skylde på alderen hans (71), men de andre gutta er da også i samme alder og holder seg godt. Men det ødela på ingen måte helhetsinntrykket av konserten, så det er nevnt.

Gutta avsluttet med “Life in the fast Lane” og gikk av scenen etter 21 låter. Men folk var da vitterlig kommet for å høre “Hotel California” og det fikk de. Men med in trompetintro som var helt enorm. Den ga en ny runde med hår som reiste seg, likeså gjennomføringen av klassikeren. 

Så gikk gutta av scenen igjen, og da begynte folk å gå. Om de hadde fått sitt vites ikke, men vi rutinerte vet jo at det er ikke over før lyset i salen kommer på. Og selvfølgelig kom det flere ekstranumre. De hadde jo ikke spilt “Desperado”. Så den kom. Og jammen gikk de ikke av scenen en gang til (og flere folk gikk). Før de kom inn og avsluttet hele herligheten med “Best of my love”.

Så kom lyset på. 

Og en nesten tre timers hitparade var over. Med låter som holder seg like godt, med vokal som holder seg vel så godt, med musikere som fremdeles leverer på øverste hylle og med gåsehudfaktor opptil flere ganger. 

Jeg må forresten ta med noen ord om hele produksjonen. For jeg har aldri opplevd bedre bruk av bilder enn på denne konserten. 

Kvelden var over, men natten var ung. Dog tror jeg de fleste i mitt følge var utladet etter opplevelsen som nok må sies å tangere topplasseringene over hva man har opplevd live. 

For dette var enormt bra!

Takk for helgen til gjengen fra Gryllefjord, M&M fra Gravdal, kommentator Heggelund og kara i Nordnorsk Svisketrio. 

Til orientering kan nevnes at vi overlevde snorking, turisttrasking, shopping og splitting av regninger og kan gå løs med turne til Nord-Norge i sommer. 

Life in the fast lane…..