Det dukket plutselig opp en mulighet til å få se Imagine Dragons i Oslo Spektrum i går. Det er jeg veldig glad for.

Kanskje like greit å konkludere med en gang:
– Musikk er best live!
– Poplåter kan bli massive!
– Dan Reynolds er en glitrende vokalist
– Dan Reynolds er ferdig med prosjekt «Sommerkroppen 2018».

Alternativ rock, ispedd litt indie, er sjangeren som brukes når man skal beskrive dette amerikanske bandet. Jeg graderer det ned til en slags poprock, med relativt heavy rotasjon på P4 og i perioder P3. Iørefallende på radio og i grunnen ikke noe mer enn det.

Men du verden som det fungerer live. For dette var tøft.

Jeg kjenner jo ikke til hele katalogen til dette amerikanske bandet. Han ved siden av meg gjorde det og vekslet mellom å synge med på det meste og å klage til storebroren sin på at de hadde kjøpt sitteplass….

Imagine Dragons har noen mektige låter som blir massive når de fremføres live. Med en vokalist som har en sterk stemme og en sterk sceneutsråling. Å si at han bar konserten er kanskje å ta litt hardt i, men det er jammen ikke langt unna. 

Nå er jeg ikke så glad i artister som kjører Bjarne Brøndbo-varianten med bar overkropp gjennom mesteparten av konserten, men denne karen kledde det… Kanskje det var derfor det var en overvekt av kvinner i salen? Men sånn som dette bandet leverte, med Reynolds i spissen, så fungerte det.

Allerede i sang nummer to var stemningen satt. Sangen «Believer» er en massiv sang, med høy allsangfaktor. Kombinert med røyk og smell ble det en tøff åpning.

I sang nummer fire hørte jeg et kjent keyboard-riff fra 80-tallet og ganske riktig; «Forever Young», Alphavilles legendariske klinedanslåt ljomet ut over salen. Denne sangen brukte bandet til å hedre nylig avdøde Avicii og det ble et sterkt øyeblikk.

Så gikk det slag i slag før de fremførte sin megahit «On top of the world», med svære ballonger fallende fra taket og etter hvert svevende rundt i salen. Effektfullt og tøft.

Så gikk bandet av scenen. Litt kort konsert, tenkte jeg, men da kom gutta ut i salen, tuslet over til andre siden og dro i gang et akustisk set på en mindre scene. Genialt konsept, synes jeg. Litt tøys og tull og tant og fjas, så spilte de tre låter der.

Etter dette tuslet de tilbake på hovedscenen og da tok det for alvor av med enda-mer-monster-hiten «Thunder». Oppvarmingsartist K.Flay fikk være med på denne (og for å si det sånn; det var det jeg kommer til å huske av henne).

Avslutningslåten, «Radioactive», ble et verdig punktum for en massiv kveld i Oslo Spektrum. Ettersom jeg hadde fått billetten gratis, skal jeg ikke klage over at jeg satt på siden denne kvelden, for lyden var overraskende god den veien også.

Jeg er glad for at jeg fikk med meg dette bandet live, så får jeg heller skifte kanal dersom noen av deres låter skulle komme på en av de radiokanalene jeg hører på.

Unntaket er «Thunder», som jeg og Astrid pleier å synge med på.