Jeg har jo snakket om mine favoritter før og da er det på plass å smelle til med nok en av de store for meg: Level 42.

Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvordan jeg oppdaget Level 42. Tror nok min kompis Kjell Ivar har litt med det å gjøre. Kan hende også at min russekompis Øystein har litt med det å gjøre. Han spilte slaphand-bass i russebandet vårt, en improvisert intro til Herp Alberts “Rise” og det var veldig tøft. I tilleg var han så god at han ble hentet for å spille “Love Games” med et band som jeg tror var Cunnycan, men kan ha vært Ourland.

Uansett, så ble jeg veldig glad i Level 42 og ufattelig fascinert og begeistret for Mark Kings måte å spille bass på. Dette gjorde at jeg også hørte andre spille på denne måten.

Det skulle gå mange år før jeg endelig fikk høre dem live. Det skjedde i 2009 i Oslo Konserthus og den konserten så jeg faktisk sammen med nevnte Øystein. Tøft var det, veldig.

Andre gangen var i 2012 i Nøtterøy Kulturhus. Det var en enda bedre konsert. Dette var en jubileumskonsert for albumet “Running in the Family”, som da var 25 år og det var denne platen de spilte fra begynnelse til slutt.

Da oppdager man virkelig kvaliteten i sangene utenom de man har hørt mest på. Naturligvis smeller de til med store andre låter som “Love Games” og “Mr. Pink” som ekstranummer, så man får mye av spekteret de leverer så bra på.

Mark King er en genial bassist, men glem aldri at de har en genial låtskriver i Mike Lindup. Og ettersom man etter hvert er mer selfie- enn autografjeger, ble det møte med begge to etter konserten. 




Level 42 vil jeg se igjen, men det skal skje på et sted uten myke seter, der en blir sett rartpå om man kjenner det rykker i kroppen.

Og det er ikke sikkert jeg synes det er så tøft med lys i bassgitaren. Men kanskje er Mark King såpass opp i årene at han må gjøre det for å se hvor han skal sette fingrene….