En særdeles feststemt kvartett satte kursen mot hovedstaden for å oppleve OverOslos “gubbekveld”. Imponert, er et ord som går igjen når jeg tenker gjennom kvelden. 

Skal starte med de ytre rammene. Fantastisk. På Oslos Tak, som det så prosaisk heter, med en fantastisk utsikt over byen og med hovedscenen plassert slik at utsikten blir en del av totalopplevelsen også under konsertene. Jeg opplevde aldri å stå i kø for å kjøpe verken mat eller drikke eller gå på do, men det var litt kø når man skulle forflytte seg mellom scenene. Det skulle egentlig bare mangle, med såpass mye folk på en plass. 

Festivalområdet var smakfullt og kunne minne litt om Bukta, der også alt er gjennomført, men de manglet jo boknafesk da…..

Skal visstnok ha vært noe krøll med transporten, ettersom det er store veiarbeider på ruta opp til fjellet, men vi tok taxi og ble kjørt helt til porten. 

Hovedøen Social Club

Det hele åpnet med ordentlig godlyd fra nevnte band. De spiller latinamerikanske rytmer, men med egne versjoner av norske hitlåter. Som for eksempel “Den du veit”, “Neste Sommer”, “Jeg tror på sommeren”. Jeg storkoste meg og brøt nesten ut i dans flere ganger. En fantastisk måte å starte en festivaldag på – for det er ikke like lett bestandig. 

Melis

Neste ut var Melis, som jeg ikke hadde hørt om før, eller i hvert fall trodde jeg ikke hadde hørt om. Egentlig heter hun Lise Mæland og kommer fra Sandefjord og da var det kanskje litt mer kjent, fra X-Faktor  blant annet. Det var pent, det var lett og det var fin musikk å la seg rive med i.  Litt synthpop i bunnen, litt r´n´b i groovet og en nydelig stemme. 

 

 

Manfred Mann´s Earth Band

79 år har han blitt, selveste Manfred Mann. Og fremdeles står han på scenen. Imponerende! Bandet imponerte meg stort denne kvelden. Det er nok å plukke fra når det gjelder låter, men kanskje 40 minutter er alt for kort tid for en av de store fra 70- og 80-tallet. Så har han kanskje en egen pensjonistavtale da. Jeg synes det var stort å oppleve “Blinded by the light”, “Davy´s on the road again” og The Mighty Quinn” live. For det er låter jeg har hørt mye på og sistnevnte er for meg den ultimate live-låta. Og så låter det like bra i dag. Sounden er den samme og til alle pedalfanatikere kan jeg nevne at gitarist Mick Rogers spilte med samme gitarlyd gjennom hele konserten. Vokalist Robert Hart var en særdeles viril og potent 60-åring som absolutt ikke gjorde seg bort med denne gjengen. Men så har han også en hyggelig CV i kofferten, med vokaljobben i Bad Company som personlig høydepunkt. 

Ida Jenshus

Steinkjer-jenta har allerede etablert seg på den såkalte norske musikkhimmelen, med en særdeles sterk dragning mot country. Flinkt og pent er vel en oppsummering av hennes opptreden, som ligger litt ved siden av det jeg hører på til daglig. 

Proclaimers

De har du hørt om dersom du har vært med å synge “I have walked 500 Miles and I Will Walk 500 more”, så kjenner du til Proclaimers. Du skal være blodfan for å kjenne flere av låtene, vil jeg påstå. For å være ærlig, så kjedet jeg meg under denne konserten. Og jammen så det ikke ut som om de kjedet seg selv. Dette er et band for mindre scener, klubber og med svette folk tett på. Hiten deres kom til slutt og løftet det noe, men den store allsangen ble det ikke. De la liksom ikke opp til det. 

Lava

Det har vel vært nevnt før, men Lava er blant mine store idoler og inspirasjonskilder, så dette gledet jeg meg til. Og jeg fikk en deilig stund på fjellet. Litt lydproblemer i starten, til gutta i teltet fikk beskjed om å skru opp vokalist Eldøen og saksofonist Kolve, men fra da funket det. Eldøen synger fremdeles nydelig, Per Hillestad er fremdeles bunn stødig på trommene og Svein Dag Hauge er fremdeles “my man” på gitar. Rolf Graf har dessverre gått bort, men erstattes nå av Johnny Sjo, som er fantastisk!. Det eneste jeg ikke liker, er at de har erstattet to keyboardister med kun Frode Mangen. Det førte til at det smått ikoniske blåseriffet på “2.12” ble borte. 

Randy Crawford var ikke der, men der hadde de hentet inn Rohey Taalah fra GURLS til å synge “You”. Litt nølende i starten, men så tok hun virkelig fyr og fikk flere ganger applaus underveis i låten. 

Settet ble avsluttet av en fantastisk versjon av “Sophie”, den beste versjonen jeg noen gang har hørt, der blant annet nevnte Sjo fikk briljere litt. 

Etter under en time var det over og jeg er fremdeles Lava-fan. 

Selv om jeg synes det er vondt å tenke på at Rolf Graf og Sigurd Køhn ikke er blant oss mer. 

Toto

Kveldens headliner var mitt største favorittband, Toto. Det begynner å tynnes ut i rekkene, men med den posisjonen de har innenfor musikk, så kan de velge og vrake i musikere. Som for eksempel når David Paich blir syk og de kan hente inn Dominique Taplin. Han har for eksempel spilt med Prince og er en velkjent sessionmusiker i Los Angeles. Han er klassisk utdannet og det var det lett å høre da han fikk sine minutter med solospill. Eller for eksempel  trommis Shannon Forest, en sessionmusiker som tidligere var mest kjent for å ha spilt med alle de store countryartistene, men som nå reiser fast med Toto. Eller for eksempel bassist Shem von Schroeck, som i tillegg til å ha jobbet med store artister også er operasanger…

Jeg har sett Toto to ganger live før. Dette var den beste konserten jeg har hørt med dem! Den var mye mer rocka enn før og jeg fikk min personlige favoritt “Jake to the Bone” live!. Joda, P4-publikum fikk også sine tre hits, men her var det også lagt opp til en mer rocka aften, der damene måtte putte fingra i ørene på gitarsoloene. 

Toto leverte så det holdt. Steve Lukather spilte på seg strekk i armen og perkusjonist Lenny Castro må være verdens best trente musiker….

Bosses Bongoband

For å unngå de verste køene valgte vi å få med oss nachspiel i Bakgården. Takk og pris for det. For her spilte Bosses Bongoband. Sjekk det ut folkens. Makan til presisjon og spilleglede! Vi satt der sammen med gutta fra P3-Morgen og digget. Eller, vi satt ved siden av dem, vi snakket ikke med dem, og et par av oss oppdaget ikke at det var dem. Men vi har bildebevis:

(Petter Bye til venstre)

Bosses Bongoband er Oslos ledende verdensmusikkdanseorkester. Bandet blander Afro, funk, soul, surf, ethiojazz, reggae, rock, ikke så mye pop, vanlig jazz, bittelitt frijazz, hiphop og highlife. Ja, også er det stort sett uten vokal og de spiller musikk som skal danses til, skåles til, festes til og skråles til.

Og vi festet og skålte. 

Danset ikke så mye….