I helgen spilte Toto på Hamar. Fikk dessverre ikke hørt dem denne gangen, men det kommer heldigvis nye muligheter. Mange mener jeg bør droppe det.

Min bloggkollega Jan Dahle var på konserten. Les om det her.

Selv har jeg opplevd Toto to ganger. En gang i 2011 i Göteborg og en gang på Sentrum Scene i 2016. To litt forskjellige settinger. I Göteborg var det utendørs i Trädgårdsföreningen. Sentrum Scene er innendørs i Oslo.

La meg bare konkludere med en gang: Konserter med Toto er en stor opplevelse, hver gang. Helt glitrende musikere, en utømmelig katalog av låter, og en spilleglede som man må elske.

I Göteborg åpnet konserten med det jeg regner som den ultimate åpningslåta: “Child´s Anthem”. Du fornemmer allerede da en voldsom forventning blant dem som kjenner til bandet. For det er ikke til å stikke under en stol at det er mange som er der for å høre tre låter: “Rosanna”, “Africa” og “Hold The Line”. Dette er tre låter som er totalt overspilt på norske radiokanaler og selv jeg, som Toto-fan, skifter kanal når en av disse kommer på. Jeg kommer tilbake til dette litt senere.

For meg som mener å kjenne bandet, så blir resten av konserten gull på gull. Høydepunktet den gangen var “Georgy Porgy”. Låten i seg selv er litt nede, men så legger de inn en solo på bass av Nathan East som rett og slett var fløte i mine ører.

Ekstranummer den gangen var “Hold The Line” og de fikk den til å låte litt ny og røffere og ikke som den gjør på Radio Norge fem ganger om dagen.

Konserten på Sentrum Scene var også helt oppe på mine lister, men jeg synes ikke lokalet er det beste. Kommer man litt sent, så er det ikke mange steder å oppleve bandet. (Og kommer man tidlig, så er det umulig å gå for å få seg en øl uten å bruke en halv time i trengselen). Nå skal det sies at i løpet av kvelden så fikk vi grina oss opp på balkongen. Og da ble det bra.

I Oslo synes jeg konserten var best i første halvdel. Da strømmet godlåtene ut. Utover i konserten så kom det en del nytt som man ikke helt har fått grepet på og litt ukjente låter fra tidligere skiver. Så tok det seg opp igjen på slutten og nok en gang opplever man at radiohitene er det mye kvalitet i. Improvisasjonspartiet på “Rosanna” har jeg ikke hørt bedre, kanskje bortsett fra noen opptak jeg har hørt fra diverse jazzfestivaler de har spilt på.

Ekstranummer denne gangen var en av mine store favoritter, “On The Run”, som de mikset med “Goodbye Eleonore” og flettet inn litt fra “Child´s Anthem”.

Magisk!

Konserten avsluttet for min del etter dette, for de valgte å lage en allsang av “Africa”, dog med et tøft rytmebrekk, men for jeg er rett og slett så lei av den sangen at jeg ikke klarte å kose meg.

Men summerer jeg, så er det bra. Det er kvalitet og det er formidling. Da er jeg mer enn fornøyd.

Så var denne posisjonen som Toto har i musikkretser da. I rockemiljøet så er ikke Toto stuerent. De er jo bare studiomusikere som spiller live innimellom. Ja, de er det også, men om man er gode, så skal jo ikke det tale mot en. Og om en bunke låter spilles på P1 eller P4, så betyr jo ikke det at det ikke er et bra band. Som hardcore Toto-fan, så vet jeg at det finnes så ufattelig mange bra låter.

Jeg kan ikke skjønne at det er noe argument at de serverer noen hitlåter og at noe kan være for perfekt. Perfekt er også veldig bra.

Drømmen:
En klubbkonsert med 200 tilskuere, der de spiller hele “Kingdom of Desire” fra låt 1 til 11. Så fylles det på med “On The Run”, “I´ll Supply The Love”, “Girl Goodbye”, “White Sister” og et ekstranummer sett med “Hydra”, “Pamela” og “Till The End”.

Selvfølgelig med Simon Phillips på trommer og med Nathan East og Leland Sklar på bass annenhver låt….