– Pappa, har du begynt å blogge….? Det er kleint!

Dette var reaksjonen til arveprinsen da jeg viste han bloggen min for en stund siden.

– Hvorfor har du det, fulgte han opp med.

– Fordi jeg har lyst, svarte jeg.

Valgte å avslutte samtalen om dette tema der og da, men så er det kanskje andre som lurer på hvorfor. Så det tenkte jeg å skrive noe om.

Det begynte som en oversikt for meg selv da jeg skulle sette opp hvilke artister jeg har hørt live opp gjennom årene. Etter hvert som jeg laget listen, så kom jeg på masse minner og historier og dermed vokste tanken om en blogg fram. For jeg elsker å skrive og jeg elsker musikk, spesielt live.

Glitrende kombo.

Dermed var jeg i gang og fikk god respons med en gang. Joda, noen grinebitere har det vært, men ikke mer enn at de jeg kan hanskes med dem, uten å ty til vold. Disse grinebiterne synes det er rart at jeg kan like Alice Cooper en dag og Donkeyboy neste dag. Eller Jethro Tull en dag og Ketil Stokkan neste dag.

Joda, jeg skjønner at man kan lure på det. Men for meg handler opplevelsen om tre ting:

Kontekst
Formidling
Kvalitet

Dersom en eller flere av disse fungerer, så blir det som regel bra. Og da ender jeg opp med å elske konserter med artister som jeg nødvendigvis ikke hører på til vanlig (og jeg hører mye musikk…).

Et meget godt eksempel på dette er Honningbarna, som jeg opplevde på Buktafestivalen nylig. Jeg har ikke hørt spesielt mye på dem før. Jeg har registrert dem, men ikke brukt mye tid på dem. Men så kommer de på scenen i Tromsø og leverer noe av det tøffeste jeg har sett live. For en energi og for en evne til å binde publikum. Jeg ble blåst av banen, helt klart. Da har et band lyktes med å treffe meg.

Et annet eksempel er i en helt annen sjanger, hip hop. Gatas Parlament reiste rundt på skoleturne for en del år siden. Ikke min musikk i det hele tatt, men jeg har sjelden opplevd et band eie et publikum fra første tone og beholde dem der til lenge etter at konserten er ferdig. Og når man er der, så skjønner man jo at det er kvalitet de leverer, dog innenfor en sjanger man ikke har et spesielt forhold til.

Kontekst er et annet nøkkelord for meg. Jeg har et meget åpent sinn når det kommer til musikk. Det er konserter der jeg bestemmer meg for å dra på lenge i forveien og så er det konserter man spontant drar på.

Jeg startet Buktafestivalen dagen før med å høre The Mono Sapiens på Bastard Bar i Tromsø. Ikke hadde jeg hørt om bandet, ikke var jeg spesielt glad i musikkstilen deres og ikke hadde jeg større forhåpninger enn å ta noen øl sammen med kjente. Men i det bittelille kjellerlokalet (70-80 personer), så var dette en helt enorm konsert, med trøkk og energi og ikke så rent lite humor, som jeg sent kommer til å glemme.

Eller la oss ta «Konteksteksempelet Plumbo». Dette er langt fra mitt favorittband, veldig langt fra. Men en påske så spilte de i alpinanlegget på Geilo, ute, midt i påsken. Og det var så passende som det kan få blitt. Det var sånn at jeg ikke var i nærheten over å irritere meg over noe harry tekster om biler, damer og øl. Ja, jeg synes til og med det var sjarmerende at min da åtte år gamle datter deltok i allsangen og ropte «Jeg er Kong Alkohol!»….. Et par år etter så hørte jeg Plumbo i Tønsberg, sammen med deres største fans og kjernepublikum Da holdt jeg på å kjede vettet av meg.

Eller hva med når Boney M (eller restene av det) får det til å koke. Opplevde dem på festmiddag på et stort ridestevne på Brunstad Conference Center. Musikken var på boks, men de sang live. Og i løpet av konserten, så fylte de scenen og catwalken med dem som ville og det ble et gedigent diskotek. Der og da passet det så fantastisk bra.

Noen av det fineste jeg vet er å dra på konserter på Gamle Ormelet. Det er for de som ikke vet det et lite sted, plass til 150 tilhørere. Og da legger jeg vekt på «hørere». Der sitter man og hører på musikk, nyter praten mellom låtene og det er ingen som på død og liv skal sende direkte på Facebook. Det blir en utrolig fin stemning av slikt og dermed fine opplevelser.

Omgivelser gir ofte gode opplevelser som forsterkes gjennom bra musikk. Enten det er utendørs i Gryllefjord, med stupbratte fjellsider, i Telegrafbukta rundt midnatt, mens sola ikke har gått ned, på festivalen OverOslo, der utsikten over byen er det perfekte bakteppet eller en trang pub, der det er umulig å ikke røre seg med musikken.

Så, min sønn: Jeg kommer til å fortsette å blogge. Jeg kommer til å fortsette å høre live musikk. Jeg kommer til å fortsette å oppdage ny musikk. Jeg kommer til å jakte nye opplevelser.

Og selv om jeg har hørt Neil Young live, så har jeg ennå ikke opplev den perfekte konserten.

Kanskje en dag…

PS!
Og uansett hva kredpolitiet mener:
Toto er verdens beste band, både musikalsk og formidlingsmessig!
At de har en låt i evig runddans på P4, rokker ikke ved mitt syn på det.