For andre gang fikk jeg altså oppleve Deep Purple live igjen. Også denne gangen i Oslo Spektrum. Og hadde det ikke vært for dama bak meg, så hadde det vært en perfekt aften.

La meg starte med dama bak oss. Det er faktisk første gangen jeg (og min venn Thomas ved siden av) har blitt bedt om å være stille på en konsert av dette slaget. Det var visst ikke lov å synge med og juble etter tøffe solopartier. Det var visst ikke lov å rocke på rockekonsert….

Synd i grunnen, for dette var en bra rockekonsert. Meget bra faktisk.

Visst er gutta på scenen godt opp i årene, men du verden så de holder seg. Har for eksempel Ian Paice vært mer stødig på trommene, lurer jeg på.

Purple har i år kommet med en ny skive; «Infinite». Det er den beste de har laget på mange år og for en gangs skyld opplevde jeg en konsert der det ikke ble noen nedtur at bandet spilte nye låter. For det er ofte et problem når mastodonter innen musikk spiller live.

De startet ballet med «Time for bedlam» fra det nye albumet. Den tror jeg er laget for å brukes som åpningslåt og den funker med sin monumentale intro.

Men takk og pris, så er det de gode gamle låtene som holder konserten helt der oppe. Og takk og pris så har Ian Gillan innsett at stemmeregistret i en alder av 72 år ikke er hva det en gang var, så man holder seg unna de låtene der det trengs en real ballevreng for å komme opp. Dermed slipper man (som man gjorde med Kiss og Paul Stanley) å grue seg til slike låter.

Det er mye snakk om erstatterne til Jon Lord og Richie Blackmore på henholdsvis keyboard og gitar. Don Airey og Steve Morse er ikke helt oppe der, men heldigvis, så prøver de ikke å være dem de har erstattet. Og da funker det. Spesielt Airey synes jeg gjorde en glitrende jobb. Som vanlig får brettspillere i Purple rikelig tid til å utfolde seg alene og med flere touch av Edvard Grieg ble det veldig bra. Synes det var tøft at han ikke bare benyttet B3-orgelet, men et piano med nydelig lyd.

Folk på Purple-konsert her nok en høyere gjennomsnittsalder enn på de fleste andre konserter man er på og det gjør at det liksom ikke koker i salen. Jeg opplevde at det ikke virkelig gynget i salen før en av mine favorittlåter, «Perfect Strangers» kom. Jeg elsker groovet i den låten. Derfra og ut var konserten helt fantastisk.

Og «Smoke on the water» er jo fremdeles den ultimate livelåta. Men der må jeg innrømme at jeg gjorde en oppdagelse, eller erkjennelse er vel kanskje et bedre ord å bruke. For i det øyeblikket introriffet kom, så ble salen lyst opp av alle mobilene som nå skulle sende direkte på Facebook. Og ja, jeg var en av dem jeg også. Men bare i 15 sekunder….

For det er jo når de store låtene kommer at responsen fra publikum skal være størst. Men nå er det dessverre sånn at det er da mobilene kommer fram.

Joda, jeg er blant dem jeg også….

Konserten ble avsluttet av min store favoritt, «Black Night», akkurat som sist jeg hørte dem.

Og vi fornøyde, jeg og Thomas, da vi gikk ut.

PS!
Hva skjedde med hu dama som hysja på oss, lurer du kanskje på. Vel da de spilte «Hush» som første ekstranummer, så passa vi på å snu oss sånn halvveis mot henne da vi sang med på «Hush!». Joda, kanskje litt barnslig, men basert på blikket til typen/mannen hennes, så ble det nok ikke noe på henne da de kom hjem den kvelden…..