Lustans Lakejer var et ukjent kapittel for meg, men med sedvanlig åpenhet dro man da på konsert med det svenske bandet. Kvelden ble en suksess – på tross av bandet på scenen.

I min forrige bloggpost skrev jeg litt om oppskriften på en bra kveld og om oppskriften på et bra band:

«Oppskriften på en fin kveld: Være sammen med flotte folk. Høre på flott musikk»

Og:

«I Gryllefjord i gamle dager var det to kriterier som skulle til for å være godkjent som band: At de kunne kåre og at de hadde en god sologitarist».

Så hvis man bruker denne formelen, så scorte denne kvelden bra på hvem man var sammen med og litt på musikken – etter at bandet var ferdig med å spille….

For Lustans Lakejer ga meg i grunnen ikke mye. Jeg synes det var kjedelige greier. Dette var en konsert for menigheten. Dem var det en del av, men ikke flere enn at det aldri tok av i Støperiet. Ble litt antydning til stemning etter at bandet hadde hatt en liten pause, men ikke mer enn at det så vidt rykket litt i rytmemusklene.

Litt rettferdighet skal de ha med seg på veien forbi Nordby-senteret. Lisen Rylander-Löwe på saksofon var en liten lykkepille. Veldig dyktig, men dessverre fikk hun for lite plass i konserten.

Gitaristen har jeg glemt allerede. Hadde fire gitarer med seg, spilte på en og hadde kanskje åtte takter med solo. Ellers tror jeg ikke jeg hørte at han var der. Jeg bare så han.

Da konserten var ferdig tok det egentlig mest av. Da hentet man fram en DJ som hadde hele synth-katalogen fra 80- og 90-tallet. Først da tok det litt av på Støperiet.

Men som sagt, kvelden som helhet ble veldig bra. For da ble det tradisjonelle julebordet i Kirkekaffens Venner arrangert. Julemat på Paparazzi var en nydelig opplevelse. Både mat og akevitt var fra øverste hylle og kan anbefales.

Kanskje jeg får et par uvenner i gjengen med å slakte heltene til et par av gutta, men det går fort over, kjenner jeg verdens beste kompisgjeng rett.