Han var for mange en stor helt på 80-tallet og har åpenbart en menighet som lever i beste velgående i dag. Magnus Uggla kan fremdeles lage show, når han kjører godlåtene sine.

Foynhagen var full av godt voksne som virkelig koste seg. Men gjorde Uggla det selv?

Jeg synes det så ut som om han kjedet seg på scenen, der han presenterte låter fra hele karrieren sin.

Og det er kanskje det største problemet med konserten. Jeg synes det ble for lite fra de første platene hans. For det tok av når de gamle, allsangvennlige låtene hans strømmet ut i hagen. Da var det virkelig gøy å være på konsert.

Høydepunktet for meg var «Jag skiter», som vel må betegnes som hans store gjennombrudd. Den lever fremdeles, 40 år etter at den kom.

Spesielt tok det av da han avsluttet konserten med «Kung i baren». Det er et utrolig bra livenummer og et perfekt avslutningsnummer.

Men etter den, så satte han seg ned ved piano og spilte en sang han har spilt i svenskenes versjon av «Hver Gang Vi Møtes»: Olle Ljungströms ”Jag och min Far”. Det er mulig det funker i Sverige, der alle sikkert kan teksten, men dersom planen var at skulle ut i sommernatten nynnende på den, så var det en dårlig plan. Jo, det er en meget sterk sang, men med den stemningen som var i hagen, så hadde det vært mye bedre om folket kunne gått ut i den samme sommernatten som Kunger i Baren.

 

Litt om bandet. Bånn stødige musikere, men nok en svensk artist som ikke gir musikerne muligheten til å skinne litt ekstra. 10 sekunders solo fikk gitaristen. Synd, for jeg tror han som spilte gitar, Martin Hedstrøm, er en meget bra gitarist. Han har spilt for massevis av svenske artister, som Orup, Carola, Eva Dahlgren og Lena Phillipsson.
Resten av bandet har forresten blitt plukket ut etter en jakt i hele Sverige, i realityserien «Var fan är mitt band?»

For menigheten, og den er større enn jeg ante, så var dette en perfekt sommerkonsert. For meg ble det litt sånn, ja ja, nå har jeg sett Magnus Uggla live.

Fra en blodfan: Hvor feil går det an å ta….?

Fra en blodfan: Hvor feil går det an å ta….?

I dag spiller mine helter i Level 42 på Rockefeller. Passet seg ikke denne gangen, dessverre, og kanskje er det derfor jeg er en smule grinebiter sånn på ettermiddagen. Ja, jeg er lei meg for at jeg ikke får hørt dem denne gangen, men så lenge man har folk som er...

les mer
Seigmen – profeter i egen by. Definitivt!

Seigmen – profeter i egen by. Definitivt!

De som har lest min blogg gjennom det siste året har fått med seg at jeg ble fan av Seigmen i sommer. Lørdag opplevde jeg dem igjen og synes fremdeles det er helt magisk. Rask oppsummering: Har aldri brukt tid på bandet før jeg hørte dem på Buktafestivalen i sommer....

les mer
Lustans Lakejer – Ikke deres skyld at kvelden ble bra

Lustans Lakejer – Ikke deres skyld at kvelden ble bra

Lustans Lakejer var et ukjent kapittel for meg, men med sedvanlig åpenhet dro man da på konsert med det svenske bandet. Kvelden ble en suksess – på tross av bandet på scenen. I min forrige bloggpost skrev jeg litt om oppskriften på en bra kveld og om oppskriften på et...

les mer
Nord-norsk kvalitet på Mono

Nord-norsk kvalitet på Mono

Oppskriften på en fin kveld: Være sammen med flotte folk. Høre på flott musikk. Torsdag var en sånn kveld. Jeg ble invitert til Cafe Mono i Oslo for å høre to, for meg, ukjente skudd på den norske musikkstammwen: The Northern Belle og Hollow Hearts. To band som har...

les mer
Deep Purple – Og om å bli hysja ned på rockekonsert…..

Deep Purple – Og om å bli hysja ned på rockekonsert…..

For andre gang fikk jeg altså oppleve Deep Purple live igjen. Også denne gangen i Oslo Spektrum. Og hadde det ikke vært for dama bak meg, så hadde det vært en perfekt aften. La meg starte med dama bak oss. Det er faktisk første gangen jeg (og min venn Thomas ved siden...

les mer
Daniela Reyes – Morsomt, tøft og vakkert

Daniela Reyes – Morsomt, tøft og vakkert

Har kanskje nevnt det noen ganger, men jeg liker å gå på konserter der jeg ikke kjenner artistene og ikke vet hva jeg kan forvente. Det gjorde jeg i dag og ble litt blåst av krakken. Daniela Reyes, mine damer og herrer. Jeg var invitert til en slags sesongåpning i...

les mer
Level 42 – Neste gang vil jeg ikke sitte

Level 42 – Neste gang vil jeg ikke sitte

Jeg har jo snakket om mine favoritter før og da er det på plass å smelle til med nok en av de store for meg: Level 42. Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvordan jeg oppdaget Level 42. Tror nok min kompis Kjell Ivar har litt med det å gjøre. Kan hende også at min...

les mer
Åge Aleksandersen – og en utålmodig vaktmester

Åge Aleksandersen – og en utålmodig vaktmester

Fredag spilte Åge Aleksandersen for stappfullt telt i Tønsberg. Dessverre passet det ikke denne gangen, men jeg har da opplevd Åge live. To og en halv gang, minst…. Under min oppvekst i Gryllefjord spilte de eldre gutta Prudence for oss. Og det synes vi var tøft. Hvor...

les mer
Ny kongeøkt av Valentourettes

Ny kongeøkt av Valentourettes

Fredag ble tilbragt i Foynhagen, sammen med 700 andre som hadde kommet for å høre rock´n´roll fra Valentourettes. Jeg har skrevet mer utfyllende om Jokkes univers før, så denne gangen skal jeg bare fortelle at disse kara leverer så det holder og vel så det. Petter...

les mer
Toto – er ikke kvalitet godt nok nå?

Toto – er ikke kvalitet godt nok nå?

I helgen spilte Toto på Hamar. Fikk dessverre ikke hørt dem denne gangen, men det kommer heldigvis nye muligheter. Mange mener jeg bør droppe det. Min bloggkollega Jan Dahle var på konserten. Les om det her. Selv har jeg opplevd Toto to ganger. En gang i 2011 i...

les mer