Som sagt, så sa jeg at jeg skulle komme tilbake til konserten med Neil Young sist torsdag. Når jeg nå har fått fordøyd konserten, så kanskje jeg klarer å sette ord på den ufattelige kvelden.

Neil Young hadde med seg «Promise of the real» som band. Fantastiske musikere, der to av dem er sønner av legendariske Willie Nelson. Fjellstøtt komp, men også briljante da de de fikk lov av sjefen til å briljere.

For Neil Young er sjefen. Det er det ingen som helst tvil om. Det ble fortalt meg av en som følger han at de har en liste med et par hundre sanger som de plukker fra. Så ser man at det er litt møtevirksomhet innad i bandet, eller at Mr. Young starter et riff eller en låt, så henger de seg på.


Selvfølgelig er de store låtene med, i hvert fall hva jeg mener er det store. Sånn som starten da han kom inn og satte seg bak piano og gjorde After the Gold Rush. Før han tråkket til med mine to favoritter, Heart of Gold og The Needle and the Damage Done. En liten økt på pumpeorgel (salmesykkel) før resten av bandet kom med.

Det var så enkelt, det var så tett, det var så velspilt og det virket også så spontant en del av det de fant på etter hvert. For det var låter som varte i opp til 20 minutter, der man ante at de sluttet flere ganger. Young er ingen stor sologitarist, men spiller med overbevisning i alt han gjør. Og det er litt sånn «bråkegitar» innimellom, men det funker 100 prosent.

Mitt høydepunkt, i tillegg til starten: Like a Hurricane og selvfølgelig en maratonversjon av Rockin in the Free world.

Forresten:

I løpet av bloggen min, så kommer dere til å skjønne at jeg er veldig opptatt av hvordan artister kommuniserer med publikum. For meg er det veldig viktig, eller kanskje jeg skal si at det VAR viktig. For Neil Young har snakket med publikum to ganger: Etter fem-seks sanger var han framme og sa «How are you folks doin’ out there?» og halvannen time senere delte han ut kirsebær til bandet og kastet et par til publikum før han sa: «I love these Norwegian cherries».

Det var det!

Og jeg savnet ikke mer. Tenk for en historie som ligger bak alle de låtene han står bak og hvor mye han kunne sagt om dem. Synes det var helt greit å nyte de tre timene med musikk i stedet.

For han spilte i tre timer, 70 år gamle mannen…

Tre timer!

Og det var tre timer med praktisk talt bare høydepunkter.

La meg bare skryte av Stavernfestivalen for fantastisk bra lyd og en fantastisk god logistikk, sånn jeg opplevde det. Det tok 30 minutter fra konserten var ferdig til jeg via skyttelbuss fra området stt i bilen til Jan Barsnes.

PS!
Både VG og Dagbladet ga konserten terningkast 5. Og det uten at jeg fant et eneste negativt ord. Pussig. Fra meg blir det en soleklar 6’er, og plass helt i toppen av mine konsertopplevelser.

Her er setlisten