Oppskriften på en fin kveld: Være sammen med flotte folk. Høre på flott musikk. Torsdag var en sånn kveld.
Jeg ble invitert til Cafe Mono i Oslo for å høre to, for meg, ukjente skudd på den norske musikkstammwen: The Northern Belle og Hollow Hearts. To band som har sitt utspring i Tromsø, men der førstnevnte i hvert fall har medlemmer fra stort sett hele Norge.

Musikknettstedet Gaffa mente dette var en av ukas viktigste konserter i hele landet og jeg må virkelig si at jeg skjønner hvorfor det. Jeg synes nemlig at dette var en tvers gjennom vel gjennomført kveld av begge band.

Hollow hearts var først ute. I Gryllefjord i gamle dager var det to kriterier som skulle til for å være godkjent som band: At de kunne kore og at de hadde en god sologitarist. Hollow Hearts hadde i høyeste grad blitt godkjent i Gryllefjord. Christoffer Nicolai Mathisen heter gitaristen. En fantastisk gitarist var han. En sånn gitarist som skjønner når han skal fylle lydbilde og når han skal klinke til. Jeg forelsket meg litt i barytongitaren hans og de lydene han klarte å trylle fram på den.

Og jeg forelsket meg litt i musikken til Hollow Hearts. Noen kaller det kanskje country, og tendensene er der, men det bikker aldri over til sånn dritafull festival-country. Noen kaller det roots, andre americana. Jeg kaller det nydelig. Med nydelige harmonier, bunnsolide sanger og nydelig formidlingsevne.

I dag, på 1. desember, slipper de sin første singel og både A- og B-side ble spilt. I tillegg

til mye annet, gammelt og nytt, fant de plass til sin aller første coverlåt, nemlig Dagnys «Ultraviolet». Et aldri så lite høydepunkt.

Settets høydepunkt var uten tvil fremføringen av Henry Johnsens noe mørke julesang «Darkness on the Eve of Christmas». Den ble med andre ord fremført nøyaktig ett år etter Johnsens bortgang. Det var sterkt. Og jeg har fått en ny julesang på spillelista mi.

Publikum likte Hollow Hearts, jeg likte Hollow Hearts, og enda var vi bare halvveis i kvelden.

For The Northern Belle var andre band ut på denne kvelden. Nok et band jeg ikke kjente til, utenom det jeg har lest i lokalpressen nordpå.

Men så er nå ikke verden større enn at faren til vokalist Stine Andreassen, han Geir, kommer fra Gryllefjord og inviterte meg via Facebook til denne konserten. Jeg inviterte med meg min eldste datter og vipps, så ble det et lite Senja-treff i hovedstaden, atter en gang.

The Northern Belle hadde mer lyd enn Hollow Hearts og det tok en bortimot låt å få justert mikseren til rett innstilling. Men etter det, så satt det. Også dette ble en konsert med gode låter, nydelige harmonier og en herlig spilleglede og formidlingsevne.

Også en god gitarist da. Allsidige Bjørnar Brandseth var som sin kollega i første band usedvanlig flink til å fylle lydbilde, for så å peise på når han skulle dette.

Jeg likte veldig godt tekstene til Stine Andreassen og måten låtene virker veldig gjennomarbeidet på. Også her ligger vi og vaker mellom country og americana, men det er tydelig at litt mer moderne country ligger i blodet. Litt som med First Aid Kit.

Blir i så måte kanskje synd å melde at settets høydepunkt for meg var covringen av Robert Plant og Allison Krauss sin «Gone, gone, gone», men det er et kvalitetstegn når band gjør gode coverversjoner.

Det ble en fantastisk kveld med flotte folk på Cafe Mono. Så kan vi være glad for at Stine Andreassen er godt over 18 år og man dermed ikke kan ringe barnevernet. For jeg ble litt bekymret et par ganger over tekstene, Geir og Evy-Anita…