Jeg skal avslutte mine poster om Bukta med konserten som avsluttet det hele: Seigmen. Jeg ble blåst av banen av denne kvelden.

Lokalavisene i Tromsø var mer lunkne, men det handlet om at de ikke var begeistret for låtene til bandet fra Tønsberg. Men de roste energien og showet.

Det er da noe.

For meg er det mye, for jeg har ikke brukt så veldig mye tid på bandet opp gjennom. Jeg klarer ikke å si hvorfor, men i utgangspunktet er ikke dette helt min musikk. Men som jeg har sagt så mange ganger, så handler musikk om kontekst og Seigmen i Bukta ble en magisk opplevelse.

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det var gutta i Seigmen som var i en vogn backstage etter spilling og jublet som et fotballag som har vunnet en fotballkamp.

De hadde da grunn til å være fornøyde. Og man kunne se en voldsom takknemlighet hos vokalist Alex Møklebust gjennom hele konserten over den mottagelsen man fikk. For det gjorde de virkelig og de leverte så det holdt.

Det er mulig jeg er veldig lokalpatriotisk på vegne av Tønsberg-regionen, men jeg ble faktisk rørt opp til flere ganger.

Og min myke side flommet over mot slutten da Marius Roth Christensen startet opp “Agnus Dei” med sin fløyelsstemme. Det er en stemme jeg har blitt beveget av mange ganger, for eksempel når han har sunget “You´ll Never Walk Alone” eller når han har sunget i begravelser jeg har vært i.

Denne kvelden i Tromsø rant tårene hos meg. 

Som nevnt, Seigmen har jeg ikke hørt mye på opp gjennom. Penthouse Playboys sin tolkning av “Metropolis” er det jeg kjenner mest til.

Men jeg kjenner at jeg oppdaget bandet denne kvelden og jeg har hørt mye på dem siden denne konserten. Det er tøft, det er til dels tungt, en smule mystisk og det låter bra.

Legg til den energien som kommer med god respons i Bukta, så skjønner man at dette er kvalitet.

Jeg kan love at jeg skal høre Seigmen flere ganger. Jeg skal la meg suges inn i Noralf Ronthis fjellstøe trommekomp. Jeg skal la meg rives med av Kim Ljung og Alex Møklebusts enorme energi og tilstedeværelse på scenen. Jeg skal nyte Sverre Økshoff og Marius Roth Christensens deilige gitarlyder og deres eminente måte å utfylle hverandre.

Skaffer dere meg midnattssola fra Tromsø denne kvelden, så reiser jeg hvor det måtte være.