De som har lest min blogg gjennom det siste året har fått med seg at jeg ble fan av Seigmen i sommer. Lørdag opplevde jeg dem igjen og synes fremdeles det er helt magisk.

Rask oppsummering: Har aldri brukt tid på bandet før jeg hørte dem på Buktafestivalen i sommer. Ble frelst og lovet at jeg skulle høre dem mange ganger ved anledning.

Lørdag var en slik anledning.

Det ser ut til at det kommer til å bli en tradisjon at Seigmen avslutter året med konsert på hjemmebane i Støperiet. De gjorde det i fjor og gjentok det i år. Dermed er man klart innenfor definisjonen tradisjon, i mine øyne. I fjor var det utsolgt, i år det samme.

Blir man profet i egen by, er det noe man kan spørre seg om. Jeg tør post at Seigemen er det. Her var det folk som har fulgt bandet siden starten i forrige århundre, barndomsvenner, familie, klassekamerater og ellers hva man kan forvente når yppersteprestene inviterer menigheten til fest. Og tidligere på dagen fikk gutta Tønsberg kommunes Kulturpris, så ja: Seigmen er noe Tønsberg og det nærmeste setter stor pris på.

Men man kommer jo ikke bare for å være snill og vennlig. Man kommer for å høre Seigmen levere fra scenen.

Og det gjør de!

Jeg har personlige grunner for at det aldri kommer opp mot opplevelsen en sen sommerkveld i Tromsø. Men dersom den konserten  var terningkast seks, så var dette en meget sterk femmer.

Som nevnt har jeg aldri vært blodfan av Seigmen, men jeg registrerer at når de tidlig i settet spiller en del av det eldre stoffet sitt, så er det nettopp de med bandets tatoveringer som virkelig får valuta for pengene.

Så får vi andre som ikker så bevandret i bandets katalog få delta i deres «Døderlein» og «Metropolis». For da tar det virkelig av i Støperiet.

Og så var det min personlige favoritt, «Angus Dei» da. Med Marius Roth Christensens fløyelsstemme. Jeg synes det er like sterkt å høre den mannen hver gang. Denne gangen hadde sangen et personlig budskap fra han, der han hedret en kvinne som hadde gått  bort. Du verden så mye følelse han la i det. Og du verden som det virker på meg…..

Bandet gikk av scenen etter dette og kom tilbake med hele fire ekstranummer. Et av disse var for øvrig en cover av mine gamle danske helter i Gasolin: «Dråben». Herlig versjon.
Og selvfølgelig avslutter de med «Hjernen er alene». Vokalist Alex Myklebust er virkelig i sitt ess når han styrer publikum akkurat dit han vil ha dem. Det blir en verdig slutt på en fantastisk konsert – nok en gang.

Støperiet – jeg må bare nevne det. Det er jo et fantastisk konsertsted for et band som Seigmen (også). Kombinert med en nydelig lyssetting fra og på scenen og nok en gang glitrende lyd.

Så kan jeg leve med at det ikke alltid fløt like bra i ølkøen.

PS!
På min Facebook-side kommer det snart noen videoklipp fra herligheten. Det er bare å glede seg.