Fredagen var magisk. Lørdagen lå ikke så langt etter. Litt forsinket kommer en hurtigrunde fra lørdagens konserter på Buktafestivalen.

Reisetid, sovetid, restitusjonstid har vært opplegget etter at siste tone ble spilt i Bukta på lørdag, rundt midnatt. Men her er en gjennomgang.

Her er første dag i Bukta
Her er andre dag i Bukta – som var den beste

Merk dere at noen av konsertenen kommer det egne innlegg om i løpet av ikke alt for lenge.

Lørdagen begynte med Turboneger. Full showpakke, med humor og trøkk. Men jeg synes det hele dras ned av at vokalist Tony Sylvester for det første ikke er i nærheten av tilstedeværelsen til Hank von Helvete og at han ikke har noen stor stemme. Og hva de skulle med Hip Hop-låta «Jump Around» midt i settet skjønte jeg ikke. Knut Schreiner var i storform på gitaren, Thomas Seltzer var som vanlig i storform mellom sangene og publikum koste seg. Det gjorde jeg også.

 

Etter dette var det ned i Paradisbukta for å få med seg festivalens største ego, Frank Carter med The Rattlesnakes. Snakk om å levere. Verbalt og musikalsk. Publikum fikk gjennomgå på godt og vondt og en av låtene sang Carter liggende på publikum. Så var det klart for en svær Cirkle Pit og til slutt «alle sitter nede – så spretter vi opp på refrenget». Og de spilte tøft, midt i punklandet.
Selv om vi publikum var «Fuckers»

 

 

Det var veldig godt å ta det hele ned med Midnight Choir etter bakoversveisen med Carter. For det var det Paal Flaata gjorde med sitt band. Og folket lyttet, til tross for at de aller fleste var der for å høre mye tyngre stoff. Flaata sin stemme er behagelig og fyren eier scenen. Det blir småplukk i den store sammenhengen at gitarist og låtskriver Al DeLoner valgte å ikle seg høvdingfjær, men jeg merket at jeg flere ganger tok meg i å se på han i stedet for å lytte til Flaatas fløtestemme.

 

 

Etter nydelig musikk, nydelig kvalburger og en liten forfriskning, kom vi oss til den minste scenen. Der spilte The Bonneville. Gitar og trommer og en bra stemme, men bare en konsert i mengden, for å være ærlig.

 

 

 

 

Da var forventningene større til Motorpsycho på hovedscenen. De ble introdusert som inspirasjonskilden til de fleste norske bandene som spilte på årets festival og jeg skjønner hva man mener med det. Uforutsigbart er det, tøft er det, men ble det ikke litt kjedelig i lengden da. Mange synes det, jeg også. Og de kan være så store de bare vil, men jeg synes det hele skjemmes litt av at vokalen er dårlig.

Kvelden ble avsluttet med Seigmen. Her skal dere får en innrømmelse: Jeg har aldri hørt dem live før. Det angrer jeg på. Men når jeg da skulle få høre dem, så var det magisk. Mulig det er lokalpatrioten som slår inn, men jeg fikk frysninger over den responsen de fikk i Bukta. Det så ut som de også gjorde det. Og da de fremførte Agnus Dei, med Marius Roth Christensens arie i starten, da må jeg ha sett rar ut, med tårer rennende på rockekonsert. Musikk beveger.
(Kommer tilbake med mer fra denne konserten)